Picture this

Remember, 125x130

Antydningens kunst

Antyde, å gi et hint om … hvor ofte ønsker man ikke at noe skal være presist?
Men, på en annen side; hvor ofte er det mulig å være helt presis?
Man kan ikke si alt – det er rett og slett ikke tid.

Et maleri er ikke et tekstuelt dokument og makter ikke å være presist. Det kan kun antyde. Denne antydningen, slik jeg ser den i Anne Ingeborg Biringvads malerier, er inviterende snarere enn irriterende.
Motivene er gjennomgående abstrahert og utført i en mørk koloritt. Dess lenger man ser, dess mer trer figurer og former frem på lerretet. Ved hjelp av enkle koloristiske virkemidler modellerer hun figurer og former i billedflaten. De trer frem ved hjelp av fargen, snarere enn linjen.
Vi kan se mennesker innenfor ulike rom, men verken de eller situasjonen trer tydelig frem. Det er hendelser som finner sted, men de er ikke handlingsmessig aksentuert; det er ingen ytre eller åpenbar dramatikk som spiller seg ut for våre øyne. Historiene har ingen klar begynnelse eller slutt, snarere er det for betrakteren å spinne videre på det kunstneren har påbegynt.

Stilt overfor Biringvads bilder kunne man tro at motivene fremtrer, eller oppstår, gjennom en enkel og forfinet maleprosess. Maleriene har en fin og tørr overflate, og i partier ser man tynne fargelag som kan minne om akvarell.
Men, det er bent frem sagt en fysisk prosess. Lerretene ligger like mye på gulvet som de står oppstilt mot vegg. Hun arbeider med olje på upreparert lerret, og bruker både pensel og papir for å føre fargene ut over lerretet. I tillegg benytter hun white-spirit for å tynne ut fargene mens lerretet ligger på gulvet. Ved å la denne virke en stund, gjerne natten over, får hun frem en karakteristisk effekt i overflaten.

Når man betrakter et maleri, så opplever man at dess nærmere man kommer billedflaten, dess mer forsvinner, dess mer av bildet løser seg opp. Tenk for eksempel på Claude Monets katedralfasader. På avstand ser man, ja, katedralfasader. Men går man inntil, så løser bildet seg opp i de enkelte penselstrøkene – motivet forsvinner så å si for våre øyne. Tilbake står kun farger.

Slik er det også med Biringvads malerier, selv om hun ikke er en impresjonist. Man kan mer se henne som en ekspresjonist. De antydende motivene løser seg opp i fargefelt og –flater. Det er en visuell pulsering i bildene, et spill mellom flate og rom. Men dette spillet er kun noe som oppstår i vår betraktning. Vi må ikke glemme at maleriet egentlig er todimensjonalt. Dybden, eller rommet, er kun en forestilling eller fornemmelse.
Koloritten og penselføringen peker blant annet mot de amerikanske malerne Robert Motherwell og Mark Rothko – to kunstnere hun setter høyt og lar seg inspirere av.

For oss betraktere er dette et interessant grep – det å benytte seg av former, farger eller teknikker vi drar kjensel på. Det er ingen slapp sitatøvelse fra kunstnerens side. Snarere er det en bevisst handling i forhold til de kunsthistoriske og kunstneriske preferansene man har som kunstner. Dette på sin side gjør at vi som betraktere både oppdager og gjenoppdager.

Antydningen. Anne Ingeborg Biringvads malerier minner meg om noe, men det er vanskelig å være konkret. Derfor blir dette ikke noe annet enn antydninger.

Jarle Strømodden