Anmeldelse 1995

”Keitet Briljans”
Øvre Eiker Kunstforening, Tingstua. 1995
Anne Ingeborg Biringvad: maleri og tegning.

Biringvad har sine unge år til tross greid å skape en forventning innen det nasjonale kunstliv, og undertegnede er bare en av dem som har sett fram til en bredere presentasjon. Etter denne utstillingen å dømme har kunstneren innfridd forventingene.
Bildene er på mange måter tidstypiske, med deres kretsing rundt minnene om småpikelivet i all dets hvalpete skjørhet. Dyrkingen av egen oppvekst, gjerne med følelsen av falmede fotografier som mellomlegg, er noen man også møter hos Biringvads samtidige, Hilde Svalheim. Som en eldre representant for de malingsmettede barndomsvisitter har vi Marianne Bratteli.
Hos Biringvad fins nok noe av den nøkterne og etterkrigstriste stemningen hos Svalheim og også noe litt crazy som kan finnes hos Bratteli. Men Biringvad er en mer interessant formal begavelse en disse. Hennes klumpete figurgrupper er meget sikkert plassert rent visuelt i lerresformatet, og hennes syrlige og lett giftige koloritt gir bildene særpreg.
Grunnen til at det hos Biringvad er vel så interessant å se på form som på innhold, er at hun som nesten den eneste av landets yngre malere har greid å tilegne seg en stil der abstrakt ekspresjonistisk stofflighet og røffhet er forent med summarik figurfremstilling. Denne syntesen preget malermiljøet i San Francisco på 1950-tallet. Parallellen ses tydeligst i det strålende friskt malte bildet ”Kar”.
Langt mer kjente kolleger som Anders Kjær og Hilde Vemren her nok også svermet for kunstnere som Richard Diebenkorn, David Park og Joan Brown, men uten å forstå like godt hvordan disse på samme tid fikk til en materiell spenst og et bildemessig trøkk. Denne malemåten gjør det mulig å gå betydelig opp i format. Mulighetene er mange og fortsettelsen vil bli fulgt med interesse.
Åsmund Thorkildsen, Drammens Tidene og Buskerudblad, 1995