Meny Grefsenveien 109 A, 0492 Oslo - Mob: 0047 41088017


Tidløs

Utstillingen "Tidløs" av billedkunstner Anne Biringvad
Galleri BOA 7. mars - 7. april 2013

Den opprinnelige hensikten med løperne og knytteteppene er å myke opp, pynte hjemmet og skape stemning. De er produkter av kvinners overskudd, laget i hverdagens pauser- i tiden mellom faste gjøremål i hjemmet. Andre gjenstander, for eksempel uret har en klar funksjon. Det forteller oss hva klokken er, noe som igjen indikerer når det er tid for dagens ulike rutiner. Klokken er med på å organisere hverdagen vår.
De fleste av oss har erindringer om en bestemor som sitter og hører på radioen, slapper av - mens hendene går av seg selv; de hekler, strikker, broderer. Klokken i rommet ved siden av som tikker - og slår en klang hver halvtime og time. Tiden som må trekkes opp.

Men det er minner. Vi trekker ikke lenger opp klokkene. Vi forholder oss til tid som noe det er underskudd på, vi gir uttrykk for at tiden løper fra oss..
Har du tid, så er det et symptom på at du er uvirksom. Er du ”busy” og i tidsklemma, så indikerer det karriere og vellykkethet.
Selv om Biringvad har kalt utstillingen Tidløs - noe som indikerer et evighetsperspektiv, så er gjenstandene hun har bearbeidet utrendy. De er drivved som hun har samlet opp og tuklet med.

Men hva er det hun har gjort?
Hun stiller ut hauger med knyttetepper på gulvet, fulgt opp av tepper tett i tett som sekvenser eller billedruter på veggen. Smør på flesk, fargerikt, mønsterrikt, mønster på mønster - maksimalistisk. Rokken som verktøy eller rokken som spinner- hjulet som går rundt og rundt.
Hun stiller ut klokkestrenger uten klokker, klokke uten innhold og publikumskrakker uten sittefunksjon.
Man kan godt hevde at Biringvad gjennom sin inngripen har lemlestet krakkene og klokken, påført de en slags funksjonshemning. Men hun har jo ikke bare fratatt krakkene sin opprinnelige funksjon, hun har også tilført dem elementer. Disse elementene understreker dysfunksjonaliteten, fratar gjenstanden verdigheten.
Det kan handle om forfall, forbruk , det kan handle om oss alle. At vi som bruksgjenstander bare virker godt nok en liten stund, så blir vi ubrukelige og umoderne. For alt går så fort at ingenting blir viktig, bortsett fra utviklingen i seg selv.

Publikumskrakkene er tilført langt hårete garn. De er blitt pyntet på. Eller de er gitt et lodd, alt ettersom hvordan man ser det. De fremstår som absurde krysninger, mutasjoner – transvestitter eller mislykka dragartister.
Klokken er tømt for innhold. Mekanikken som ga tiden lyd og møbelet funksjon er fjernet. Møbelet er redusert til et lydløst ekko. Et skall, men et ganske vakkert skall som det sitter en liten trefigur i- en dame som spinner på rokken. Kvinnen som får hjulet til å går rundt.

Det som opprinnelig var gjenstander som hadde en funksjon og som prydet hjemmet, er i Biringvads atelier blitt til dysfunksjonelle ”freaks” eller budbringere som man kaller det når man ser på David Lynch sine filmer.

Lynch har dvergen i rød dress som formulerer seg gjennom å knipse og snakke baklengs . Han har også den 40-50 år gamle dama som bærer på vedkubben, The Log Lady, som mener vedkubben gir henne viktige beskjeder- som hun igjen må gi videre.

I Lars Von Triers “Riget” står det en gutt og en jente med Down-syndrom og skyller oppvasken i kjelleren på sykehuset. De forteller oss hva som skal skje, på en måte som gjør at vi forstår det uten å kunne tenke det klart. I samme film har Von Trier også en hurtigvoksende unge – et monster som vokser så fort og ut av proporsjoner at han må festes til veggen med bøyler, og støttes opp for å kunne holde seg oppreist. En kropp som ikke kan bære seg selv.
Spesielt publikumskrakkene er i Biringvads atelier blitt til dysfunksjonelle ”freaks” - eller budbringere, som man kaller det i filmens verden. Budbringerens funksjon er å varsle om farer og påtroppende ødeleggelse, bidra til å løse problemstillinger og sørge for gjenopprettelse av balanse eller rettferdighet. Det er å hjelpe det gode – som er truet av noe ondt.
I uttrykkene til Biringvad ligger det kvinnelist , humor, alvor og ulike perspektiver.
Man kan ikke lage ”freaks” uten ømhet, uten å ha det tragikomiske på plass, for da vipper det over og blir noe annet.

På toppen av teppehaugen ved døren inn til neste rom sitter Kittelsens troll og lurer på hvor gammel han er - det er sånne spørsmål budbringere stiller.


Tonje Gjevjon
Styreleder BOA



Logg inn